Dersom man ikke oppnår tilfredsstillende resultat av konservative tiltak, kan kirurgisk behandling være aktuelt. Sentralt i vurderingen av kirurgiske inngrep står ivaretagelse av nyrefunksjonen samt best mulig livskvalitet. Her er en oversikt over mulige kirurgiske inngrep ved urininkontinens.

Inkontinensslynge

Operasjon hvor det legges inn et bånd eller en slynge under urinrøret er den vanligste kirurgiske metoden for behandling av stressinkontinens hos kvinner. Lignende teknikk og metode er også blitt mer vanlig til menn. Slyngen som er av plast-aktig materiale plasseres under urinrøret og skaper en støtte til urinrøret. Dette skaper et høyere lukketrykk ved belastning for eksempel ved hosting, nysing og astrengelse, som igjen vil hindre urinlekkasje. Tensjonsfri-vaginal-tape (TVT) og Tension Free Vaginaltape Oburator (TVT-O) er de mest vanlige inngrepene hos kvinner med stressinkontinens og de representerer en liten invasiv metode. Til menn finnes tilsvarende slynge som heter AdVance Male Sling System. Det finnes også andre varianter på markedet. 

Injeksjon

Injeksjon av romoppfyllende middel periurethralt, altså rundt urinrøret, er en metode som øker lukketrykket i urinrøret og tilbys pasienter med stressinkontinens. Metoden kalles også for “bulking” og det benyttes ofte et stoff som heter “Bulkamid.” Denne behandlingen har betydelig mindre suksessrate enn slyngeoperasjon, men kan forsøkes der risiko vurderes for stor for slynger eller slyngeoperasjon ikke var vellykket.

Botox injeksjonsbehandling

Botox injeksjonsbehandling tilbys til de som har urinlekkasje på grunn av overaktiv blære. Botox er et medikament som settes med små sprøytestikk inn i blæremuskelaturen via et skop. Botox påvirker muskulaturen slik at blæren blir mindre aktiv og muskulaturen svekkes eller lammes noe. Dette gir igjen en større blærekapasitet, mindre urinlekkasje i form av urgeinkontinens og økt kontroll for når blæra skal tømmes. Effekten avtar etter noen måneder og man må derfor regne med å gjenta behandlingen med visse mellomrom. Enkelte opplever at det kan være litt vanskelig å få latt vannet tilstrekkelig i den første tiden etter behadlingen da blæra er mest svekket. Anbefalingen er derfor at man bør kunne beherske å sette engangskateter for å tømme blæren helt for å sikre adekvat blæretømming i den perioden blæren ikke greier dette.

Sakralnervemodulering

Ved denne metoden innsettes en tynn elektrode gjennom hull i korsbenet og plasseres tett inntil en av sakralnervene som styrer vannlatingsrefleksen. Elektroden kobles til en strømkilde (pacemaker). Strøm fra pacemakeren påvirker nervene og på denne måten moduleres og stabiliseres vannlatingsfunksjonen.

Illustrasjon
Kunstig lukkemuskel

Kunstig lukkemuskel eller “inkontinensprotese” kan opereres inn for å sørge for at trykket rundt urinrøret øker slik at urinen ikke passerer ufrivillig. Metoden er vanlig anvendt til menn. Tidligere ble også kvinner operert med slik protese, men i dag er det mest vanlig med TVT-inngrep.
Protesen som heter AMS800 består av en ring rundt urinrøret, en trykkregulerende ballong i buken og en liten pumpe i pungen som pasienten betjener selv. Væsken i ringen rundt urinrøret gjør at trykket rundt urinrøret øker og en unngår lekkasje. For å late vannet trykker man på pumpen i pungen som fører til at væsken transporteres vekk fra ringen og over i ballongen i buken. På denne måten åpnes urinrøret slik at vannlatingen kan skje. I løpet av to minutter renner væsken tilbake til ringen slik at urinrøret på ny blir tett.

Blæreforstørrelse

Blæreforstørrelse, eller entero-cystoplastikk består av å utvide blæren med et tarmsegment. Ved å utvide blæren med et tarmsegment ønsker man å oppnå større blærevolum samt oppnå større ettergivelighet i blæren, såkalt “compliance”. Denne behandlingen medfører større risiko enn inngrepene beskrevet over og er aktuell ved inkontinenstilstander med overaktiv blære, hvor andre tiltak eller inngrep ikke har gitt ønsket effekt.

Urinavledning

Metoden går ut på å lede urinen vekk fra den naturlige åpningen som er urinrøret, og istedenfor lede den ut på magen. Slik avledning krever bruk av tarm. Urinlederne kobles på et frigjort tarmsegment og trekkes gjennom bukveggen festes til huden, såkalt stomi. På stomien kobles det på pose hvor urinen renner direkte i denne. Man kan også lage kontinent urinreservoar, såkalt kontinent stomi, hvor man bruker en større del av tynntarmen for å lage “ny urinblære”. Urinen samles da opp i reservoaret og tømmes ved hjelp av kateterisering. Slik behandling er relativt store inngrep og for selekterte pasienter er dette et godt alternativ ved at urinen ledes ut kontrollert og en slipper lekkasje.